Recent searches
Search options
Går i de bilfrie gatene mellom lavblokkene på Holmlia og prøver å huske hva hilsekutymen er her. Sier man hei til gud og hvermann (som jeg har blitt vant til i utlandet) eller ignorerer man (som jeg husker oppveksten i Halden)?
En dame kommer mot meg. Hun ser først i min retning, så vekk. Aha. Jeg ser vekk. Hun er luft for meg. Men idet jeg passerer, sier hun høyt og litt oppgitt «Hallo? Hallo?»
«Bonjour, eh, hallo hallo, fint vær» sier jeg og snur meg mot henne idet hun bøyer seg (1/2)
ned mot en katt som kommer ut av buskene.
«Hallo, Tippy» sier hun og rekker fram en ostebit. «Du kan ikke rømme sånn, mamma blir redd for deg, det er så mange skumle folk her ute.»
«Hvordan står det til, bare bra» nynner jeg forsiktig for meg selv mens de forsvinner inn i nummer 56. (2/2)
@Jostein Haha. For en historie! For en twist! Dette vil jeg ha mer av. Samlet i en novellesamling med hverdagshistorier.
@forteller håja, ville vært en drøm å skrive mange og samle dem et eller annet sted. Takk!